Hopp til innhold

Opprinnelsesland: Tyskland. Hodets størrelse skal være proposjonalt til kroppen, hverken for bredt eller for spisst. Hodet skal være tørt og foran sett bare måtelig hvelvet. Pannen skal sett fra siden og foran være måtelig hvelvet uten eller med bare en lett pannefure. Kinnene skal være en aning runde og ikke fremtredende. Nesepartiet skal være kraftig og neseborene skal være faste. Overlinjen på nesespeilet skal ligge parallelt med en forlenget linje fra pannen. Leppene skal være tørre og vel sluttet. Neseryggen skal være nesten parallell med skallens overlinje.

Øynene skal være middels store, mandelformede og en aning skråstilte. De får ikke være fremtredende og de skal være så mørke som mulig med et livlig, intelligent uttrykk. Ørene skal være middels store, brede ved basen, høyt ansatt, oppstående, spisse og fremadrettet. Schäferen skal ha saksebitt, alt annet anses å være feil. Tannoppsettet er 42 tenner, derav 20 i overkjeven og 22 i underkjeven.

Halsen skal være sterk og muskuløs, uten løst halsskinn eller hakepose. Kroppslengden skal overstige hundens mankehøyde. Hunder som er kvadratiske og høybente er ikke ønskelig. Brystkassen skal være så lang som mulig og velutviklet. Brystkassen strekker seg langt bak og lendet er proposjonalt kort. Buklinjen skal være måtelig opptrukket. Ryggen inklusive lendet skal være rett og sterkt utviklet. Manken må være lang og tilstrekkelig høy, velmarkert og gradvis slutt inn i ryggen uten å forstyrre overlinjen. Rygglinjen slutter måtelig mot bakdelen. Lendet skal være bredt, sterkt og velmusklet. Krysset skal være langt og noe sluttet (høyst 23 grader)

Skulderbladene skal være lange, tett tilsittende og vel sluttet. Fremdelen må være meget muskuløs. Benene skal sett fra alle sider være rette og mellomhendene elastiske og ikke svake. Albuene må ikke være inn- eller utadvendte. Lårene skal være brede og muskuløse og lårbenene skal være vinklet i forhold til de forholdsvis lange underbenene. Hæler og haser skal være kraftige og sterke. Bakbenene må være sterke og muskuløse for å gi det nødvendige frasparket under trav. Potene skal være korte, runde, kompakte og vel hvelvet med meget harde tredeputer. Klørne skal være korte, sterke og mørke.

Halen skal være busket og nå til haseleddet. Iblant, skjønt ikke ønskelig, kan den gå over i en krok. I hvile skal halen henge i en lett sabelformet kurve. Når hunden er i bevegelse er denne bøyningen mer markert og halen reist, men den må ikke løftes over en linje i rett vinkel mot rygglinjen.

Schäferen er en travende hund. Derfor må dens fremdel og bakdel være vinklet på en slik måte at de tillater den å forflytte seg fremover med et langt baksteg og kompensere dette med et langt fremsteg. Ved trav skal ryggen ligge stødig og myk og skal ikke vise bevegelse. De korrekte propsjonene av lengde og høyde respektivt lengde av ben medfører en langstrakt gange. Den skal kunne forflytte seg synlig uanstrengt, nære marken (jorddekkende) med hodet strukket fremover, halen noe bøyd, mens den viser en myk bøyd linje fra ørespissen over nakke og ryggen til halespissen.

Pelsen består av dekkhår og underull, der dekkhåret skal være tykt og hvert strå skal være fast og ligge slett. Håret skal være kort på hodet, inklusive indre deler av øret, fremsiden av benene, poter og lår. Det skal være lengre og tettere på halsen. På bakdelen er pelsen lengre ned til haseleddet og lårene er rikelig hårbekledde. Lengden på pelsen varierer hos ulike hunder og på grunn av ulike hårlengder kan man finne ulike slag av pels. Det bemerkes at det også eksisterer to andre typer hårlag der den ene har lengre dekkhår og har også underull, mens den andre mangler underull. På grunn av at disse pelstyper er mindre motstandsdyktige mot vær og vind er de ikke ønskelige.

Schäferens farger er sort med jevnt fordelt brunt, gule til lysegrå tegninger med sort sadel. Grå (antydning til sort med grå eller lysbrun bakgrunn med repektivt lysere tegninger), sort eller grått, ensfargede eller med lysere eller brune tegninger. Små hvite tegn på brystet eller lysere tegn på innsiden av benene er tillatt, men ikke ønskelig. Snuten skal være sort. Hunder med lyst snuteparti, med gule eller stikkende øyne, lyse tegninger på brystet eller innsiden av benene, lyse klør, en rød haletupp eller utvaskede farger anses å ha dårlig pigmentering. Underullen skal bortsett fra hos sorte hunder alltid være lysegrå. Den endelige fargen hos schäferhund kan bestemmes bare etter at dekkhåret er vokst ut.

Mankehøyde: Idealmankehøyden for hannhund er 62,5 cm og for tispe 57,5 cm. En variasjon på 2,5 cm er tillatt.

Hva er en schäferhund?
Ordet " schäfer" betyr oversatt fra tysk fåregjeter, det vil si at den er en fåregjeterhund. I tillegg til at den skulle vokte over dyrene, ble den også brukt til å vokte over menneskenes bosted. Den betraktes av mange som "kongen blant tjenestehunder" eller "hunden blant hunder", og den vekker alltid meget stor oppmerksomhet blant hundeinteresserte verden over. Schäferhunden er sannsynligvis verdens mest registrerte hunderase, og har et stort bruksområde først og fremst som tjenestehund på forskjellige felter.

For en iakttager skal førsteinntrykket vise et bilde av stor styrke, intelligens, utholdenhet og den skal være velproposjonert og balansert i hvert henseende. Det skal tydelig bevises på den måten den beveger seg at dette er en sunn sjel som lever i en sunn kropp. Hunden skal være lett og hanskes med og skal kunne tilpasse seg. Den må vise mot og temperament, og når det er nødvendig kunne forsvare eier og dens eiendeler med "nebb (tenner) og klør". Den må være villig til å angripe hvis det blir beordret, men den skal forøvrig også være et trivelig og pålitelig familiemedlem. Spesielt skal den være vennlig mot barn og andre dyr. Den ideelle hunden har et preg av kvalitet, verdighet og respekt, noe som krever selvsikkerhet.

En schäfer skal ha gode nerver, være oppmerksom og villig til å vokte, trofast og modig. Dette er de mest fremtredende og karakteristiske trekk hos den tyske schäfer. Den skal være villig til å tjene i egenskap av kamerat, nyttehund, førerhund, søkshund, rapporthund, sporhund, skyddshund samt også være gjeterhund. En bra schäfer er en kanonhund!

Dessverre er det ført en del "uaktsom" avl på schäferen, og noen individer er svært stresset og langt fra idealet som karakteriserer en god schäfer. Som hos mange andre hunderaser er det også hos schäferen oppstått endel sykdommer som delvis skyldes uvitenhet ved avl og delvis miljømessige endringer. Det jobbes stadig for å bedre dette gjennom strenge avlsrestriksjoner, men det gjengis her noen aktuelle sykdommer som kan opptre i større og mindre grad:

Skjellettsykdommer:
HD, spondylose, albueleddsartrose.

Hudsykdommer:
Allergi forekommer ganske hyppig hos schäferhunder. Det er også påvist at schäferhunden er plaget av en annen sykdom: betennelse i sircumanalkjertelene ("schäferrumpe"). Generelt har schäferhunden plager med immunsvikt, og dette medfører generelle hudlidelser. ("schäferkløe")

Nerve og muskelsystemet:
Lumbosacral sykdom (ryggplager) er meget utbredt og man mener at dette har stor betydning for rasen. Sykdommen sees hos relativt unge og middelaldrende hunder.

Fordøyelseskanalen:
Svikt i bukspyttkjertelen er svært kjent hos schäferhunden, også andre sykdommer i samme gate er kjent. Tannmangel er middels utbredt.

Øyet:
En sykdom kalt "schäferøyne" er relativt utbredt. Dette kan forekomme alene eller sammen med andre sykdommer.

Kjønnsorganer og urinveier:
Testikkelmangel er ganske utbredt hos schäferhunden.

Sist oppdatert 03.05.2017 kl. 15:09

Del denne siden med andre!

Share on FacebookShare on Twitter